Hvorfor gidder jeg?

I helgen har jeg vært på konfirmant leir, i Nordmarka. Og jeg sitter igjen med en blading av gode og dårlige følelser. Det er sjelden jeg har etter en leir. Jeg elsker leir.
En av grunnene var at de var negative stor deler av tiden. Det var elt sikkert for å holde masken. For å være tøffe. Det er tøft å være negativ. Eller? Nei. Det er ikke tøft. Det er nedbrytene og ødelegger for de som prøver å ha en god holdning.

Jeg kom i samtale med noen av konfirmantene, hvor en av dem mente folk bare gikk i kirken for det sosiale. Like før hadde jeg nevnt at min hobby var å være sosial, så han sto på sitt. Jeg kan være en enig at det er èn av grunnene til at jeg går i kirken. Men det er langt i fra hovedgrunnen. Jeg prøvde å bakke dette opp med og spørre hvorfor han trodde jeg gadd å være på leir. Jeg kunne jo bare være sosial med vennene mine hjemme. Jeg kom med flere andre poeng, og tror jeg klarte å overbevise han om at det også var andre grunner til at jeg gikk i kirken. Jeg tror han forsto på grunn av at jeg gadd det som jeg gjorde. At jeg prioriterte leiren, forann venner hjemme, at jeg prioriterer praksis i klubben, at jeg prioriterer kirken fremfor andre sosiale tilstelninger.

Grunnen til at jeg gidder noe som helst, ligger i en giv, et kall, en mening som Gud har gitt meg. Mange ganger i løpet av helgen har jeg lurt på hvorfor jeg gidder. Gidder å stresse tankehjulet på noen som absolutt ikke vil ta til seg noe annet en hva de selv mener, hvorfor skal jeg gidde bry meg?
Jo, fordi disse menneskene er så uendelig verdifulle, Gud vil så gjerne de skal velge han, og det livet han har for dem. Gud har lagt ned i meg en lengsel om at konfirmanter skal bli kjent med en levende Gud. Ikke noe som bare er oppfunnet, men sant og reelt for akkuratt dem.

Jeg gidder fordi det er snakk om liv eller død. Jeg vil ikke at min likegyldighet eller giddeløshet skal være grunn til noens død.
Jeg vil være grunn til liv!