Min livsgaranti.

En grunnlegende fred,
dypt i hjerte mitt finner sted.
Denne freden blir aldri rusten,
for den kommer fra Fredsfyrsten!

Mennesker.

Her om dagen hadde jeg en samtale med min kompis. Det ble vel kanskje heller en monolog fra hans side. Han hadde stått opp på feil fot. Han var sur. Og han hadde funnet ut at mennesker var noe håpløse vesner. Han likte ikke mennesker. Bare forloveden sin. Det var et fint menneske. En kan jo spørre seg hvorfor han ville henge med meg og de andre ungdomene en hel kveld, etter å ha kommet med slike utsagn.

Jeg bare ristet på hodet. Fordi jeg forsto ikke hvor alt dette kunne komme fra. Men det er nok fordi at de menneskene jeg omgås med, er verdens mest fantastiske mennesker. Jeg blir bare mer og mer glad i de rundt meg for hver dag som går. Alle har noe ved seg som gir meg glede, og som bygger meg opp. Men så er det jo ikke en overaskelse da, at jeg er et sosialt vesen. Og det er deilig. Mennesker er digg. Venner er digg.

Steike han er dyktig han der, Gud. Tenk å kunne skape så mange forskjellige mennesker, som alle er så bra på sin måte! Det er det som kalles SKILLS!

Hæ?

På banen i går satt det en dame og leste en bok som het God is not great. Jeg spurte hva den handlet om. Dama svarte at så langt hadde hun ikke kommet. Jeg skulle spurt hva slags bok det var. Og hvilken Gud det var snakk om. Jeg kom bare til a, jeg var for feig til å kjøre på med b. Jeg har lyst å være en som fullfører sitt vitnesbyrd.

God IS great! Jeg forstår ikke hva den boken handlet om.
Gud er så fantastisk som en kan få det!
Kanskje jeg skal skrive en motpol bok?=)

Se i Nåde.

Jeg skal ikke ta for gitt mitt liv.
Jeg skal ikke ta for gitt min fantastiske familie.
Jeg skal ikke ta for gitt mine gode venner.
Jeg skal ikke ta for gitt Herrens velsignelser.
Jeg skal ikke ta for gitt det jeg har fått.

Takk Herre, for livet.
Takk Herre, for familien min.
Takk Herre, for vennene mine.
Takk Herre, for dine velsignelser.
Takk Herre, for alt du gir.

Vidar Nisja med stor V

Noen mennesker våger ikke være seg selv. Noen mennesker er redde for å si hva de tror og mener. Mange er redde for hva andre tror om dem, som om det skulle bety noe.

Vidar våger være seg selv.

Vidar sier hva han tror og mener.

Vidar får respekt for at han gjør dette.

Jeg er glad for at det finnes mennesker som Vidar. Og jeg er glad for at vi er venner. Og jeg er glad for at vi har en ambassadør innenfor sportens verden som er så klar på hvem han tror på, og ikke er redd for å si det!

Takk Gud for Vidar.

Fortjener du det?

Igår var jeg på Chat Noir. Ylvis brødrene hadde show, og det var konge.

Men det er ikke dem dette innlegget skal handle om.
Etter showet satt vi oss ned ved et bord, for å vente til do-køen var litt mindre. På bordet var dette skiltet skrudd fast. Jeg syns det var et morsomt, og veldig fint skilt. Jeg følte jeg fortjente det, så jeg satt meg ned sammen med mine venninner.

Etterhvert kom jeg inn på dypere tanker i hodet mitt, som en assosiasjon til dette skiltet. Himmelen er reservert. Til de som fortjener det. Men hvem fortjener vel himmelen? Hva har vi gjort av godt, for å motta en slik gode? Ingenting. Det finnes mange bra, gode, fantastiske mennesker rundt om i verden, men heller ikke disse har vært feilfrie. Ingen er feilfrie, og har derfor sånnsett ikke fortjent en himmel. Kanskje en bit av himmel. Men ikke hele, for alltid.

Dette høres jo ganske så sørgelig ut. Men det finnes en løsning. Det finnes en mann som har fortjent det. Og han er villig til å gi deg sin reservasjon. Slik at også DU fortjener himmelen!

En reservert plass i himmelen for alltid, bare ved å ta imot en gave.
Det er nåde det! Deilig!