Hvilket øyeblikk ville du valgt?

- om du kunne gå tilbake til et øyeblikk i din fortid?

Livet mitt har behandlet meg godt, ingen tvil om det.
Og et par ganger, kanskje tre, har jeg kjent på lykke. D
er ingen bekymringer, ingen vonde tanker har sluppet til.
Et øyeblikk av fullkommenhet, mening og glede.

Jeg har hatt noen fantastiske ferier med venner og familie, som jeg lett ville valgt om igjen om det gikk ann.

Men skulle jeg valgt et spesielt øyeblikk, måtte det ha vært lillejulaften 06.
Det skjedde på presten sin vanlige -lillejulaften sammenkomst-.
På rommet til min kompis, Eirik, helt alene i en hengekøye. Alle andre var enten utenfor eller oppe i stuen. Lyd av glede, lykke, et hus fullt av mine beste venner, et hus fullt av ånden, et hus fullt av kjærlighet.
Der ligger jeg i en hengekøy, og tenker for første gang, nå er jeg lykkelig!

Det er klart jeg har vært mye glad i mitt liv. Men den dagen, i hengekøyen, dagen før Jesu fødselsdag, fikk jeg kjenne noen få minutt hva lykke egentlig er.
Lykke er å vite hva som betyr noe.
Lykke er å kjenne Gud.
Lykke er å være helt alene,men likevel føle seg omringet av kjærlighet på alle kanter.
Lykke er å være i Jesu nåde.

Tungen er ild.

Ild er på mange måter positivt. Den kan gjøre rått kjøtt spiselig, kaldt til varmt, mørke til lys. Men den kan også bringe med seg enorme ødeleggelser. Den kan utrydde en hel skog, den kan svi maten, den kan gi brannskader.

Ilden som tungen bærer med seg er av det negative slaget. Iallefall i Jakobs brev.

I det siste har jeg tenkt endel på dette med mobbing, hvordan ord og handling kan ødelegge et menneske.
Flotte mennesker, utadvente mennesker, mennesker som er bra annerledes, kan bli ødelagte av negative ord og handlinger. Kanskje mest ord. Ord har så enormt mye mer kraft en vi aner.
Derfor er tungen ild. Ild som brenner ned det vi har av selvtillit, svir oss og gir arr. Derfor er det så utrolig viktig at vi tenker over det vi sier, før vi sier det! Og at det vi sier er positivt!

Ikke mobb kameraten min,
han er jo bare seg selv.
Så vær forsiktig med praten din,
for du skjønner da vel;
at du kan være med å bestemme,
om et liv blir vondt eller godt.
Alle har rett til å leve det livet de har fått!!

Glede!

Da var denne eksamen over. Og det telles rakst ned på hva som gjennstår før det er ferie. Eksamen så heller mørk ut. Jeg haddde, som vanlig, en føleles om å ikke ha lest nok. Som nok de fleste har før de skal ha eksamen.
Men, humøret mitt har vært på topp hele dag! Og oppgaven gjorde ingenting på humøret mitt, selv om det lett kunne skjedd. For det var ikke noe grei oppgave. Men det gikk overaskende bra etterhvert.

Jeg tror det hele begynte med drømmen jeg hadde i natt. Jeg var sammen med kompisen min Jones, og skata! Det var helt konge. Jeg kunne plutselig skate også!=) hurra!
Det ble heller ikke værre etter pausen, under eksamen, med en av kompisene i klassen. Han ga opp hele eksamen og skrev "Sorry Mac", på eksamensbesvarelsen, "Jeg må lese pensum". Hehe=) For en morsom fyr.

Så, midt oppi all den mørke eksamens kaoset, var jeg i mye bedre humør enn på lenge.
Det fikk meg til å tenke på børud sangen:
Humøret mitt, det har Jesus gitt!

Og ingen tvil om at gleden jeg har følt, og føler idag, er fra oven!=)

Ja, jeg elsker!

- dette landet!

For et fantastisk land Norge er! Og for en god dag 17mai er.
Jeg hadde en litt utradisjonel 17mai i år, tross jeg var i Norges hovedstad, Oslo!
Men, jeg fikk uansett med meg en Gudstjeneste. Det var en flott opplevelse.
Domkirken var ganske full. Å, hvor herlig det var å synge sanger om Gud og Norge, sammen med så mange mennesker!

Gud har virkelig bevart vårt land! Inget land er så matrielt velsignet, og så velsignet med fred. Vi er så utrolig herldige, og vi burde være full av takknemlighet for alt det gode vi har her i Norge. Vi burde takke Gud og alle de som gjør Norge til det landet det er! Klart ikke alt går på skinner her heller, men du; For en Nasjon!

Jeg sier som enhver Amerikansk president ville sagt om USA:
"God bless, Norge!"=)

For andre.

Jeg fikk en mail av min kjære søster idag. Det var en lysbildefremvisning med tankevekkende, fine ord.
Noe av det som sto der var:
Et lys mister ingenting ved å bli brukt til å tenne et annet.

Mange slike fine uttrykk legger grunnlag for en holdning om å hjelpe, tenke på andre, bry seg om andre. Vi taper ingenting på å hjelpe, bry oss eller vise vennlighet. Det er som regel de som velger å ikke ta i mot alt dette, som taper på det.
Har vi en slik holdning, vil vi bli husket blant de vi kjenner.
Vi husker bedre en venn som var der når vi trengte noen å prate med, fremfor hvem som vant nobelfredspris feks.

Vær et lys, og hjelp til med å tenne nye lys.

Hvorfor gidder jeg?

I helgen har jeg vært på konfirmant leir, i Nordmarka. Og jeg sitter igjen med en blading av gode og dårlige følelser. Det er sjelden jeg har etter en leir. Jeg elsker leir.
En av grunnene var at de var negative stor deler av tiden. Det var elt sikkert for å holde masken. For å være tøffe. Det er tøft å være negativ. Eller? Nei. Det er ikke tøft. Det er nedbrytene og ødelegger for de som prøver å ha en god holdning.

Jeg kom i samtale med noen av konfirmantene, hvor en av dem mente folk bare gikk i kirken for det sosiale. Like før hadde jeg nevnt at min hobby var å være sosial, så han sto på sitt. Jeg kan være en enig at det er èn av grunnene til at jeg går i kirken. Men det er langt i fra hovedgrunnen. Jeg prøvde å bakke dette opp med og spørre hvorfor han trodde jeg gadd å være på leir. Jeg kunne jo bare være sosial med vennene mine hjemme. Jeg kom med flere andre poeng, og tror jeg klarte å overbevise han om at det også var andre grunner til at jeg gikk i kirken. Jeg tror han forsto på grunn av at jeg gadd det som jeg gjorde. At jeg prioriterte leiren, forann venner hjemme, at jeg prioriterer praksis i klubben, at jeg prioriterer kirken fremfor andre sosiale tilstelninger.

Grunnen til at jeg gidder noe som helst, ligger i en giv, et kall, en mening som Gud har gitt meg. Mange ganger i løpet av helgen har jeg lurt på hvorfor jeg gidder. Gidder å stresse tankehjulet på noen som absolutt ikke vil ta til seg noe annet en hva de selv mener, hvorfor skal jeg gidde bry meg?
Jo, fordi disse menneskene er så uendelig verdifulle, Gud vil så gjerne de skal velge han, og det livet han har for dem. Gud har lagt ned i meg en lengsel om at konfirmanter skal bli kjent med en levende Gud. Ikke noe som bare er oppfunnet, men sant og reelt for akkuratt dem.

Jeg gidder fordi det er snakk om liv eller død. Jeg vil ikke at min likegyldighet eller giddeløshet skal være grunn til noens død.
Jeg vil være grunn til liv!

Who am I?

Hvem er du?
Det er et vanskelig sprøsmål. Leter spørsmålet etter hva jeg liker, hvilke egenskaper jeg har, hva andre forteller om meg, hvilke ambisjoner, drømmer eller verdier jeg har? Eller alt dette samlet? Klarer du svare på det? Hvem er jeg?
Jeg klarer det ikke, iallefall ikke med en setning.

- Jeg er en hel masse- Det flyter av både dårlige og gode egenskaper. Grunnleggende verdier har jeg, og en fast tro. Drømmer kommer og går, alt ettersom jeg vokser og blir kjent med Guds plan for mitt liv.
I noen situasjoner er jeg ikke helt sikker på hvem jeg er, i andre situasjoner oser jeg av selvtillit og selvsikkerhet.
- Jeg er meg- Jeg vil påstå at jeg er ekte. Jeg prøver til alle tider å være den jeg er, komme med hva jeg har, og ikke spille noe jeg ikke er.
- Jeg er for andre og med andre- For meg er mine kjente og kjære viktige. Har de det bra, har jeg det bra. Det vil si i situasjoner der bare jeg trivs, kan vi like så greit gjøre noe annet. For jeg trivs ikke, viss ikke de som er rundt meg trivs.
- Jeg er brennede - Jeg har et håp og en tro som stikker dypt. Verdiene mine er satt etter min religiøse overbevisning, og mitt forhold til Jesus Kristus. Og jeg ønsker å dele dette med andre.
- Jeg er min neste - Det du vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du gjør mot dem. Jeg ønsker å bli sett, hørt, likt. Jeg ønsker å føle meg tryg og repektert. Og av disse grunnene, prøver jeg selv å være slik mot andre.


Hvem er du?