Irritasjon.

Når jeg skiver dikt, så spør jeg alltid andre om de kan gi meg en "head line" så jeg kan dikte om. Det samme gjor jeg nå, spurte en venn hva jeg skulle skrive om. Jeg har denne gangen bestemt meg for å ikke kjøre dikt form. Grunnen er nok at kl er sent. Og jeg har irritenede lite fantasi så sent. Apropo.
Irritasjon skal da dette innlegget handle om.

Det første som slo ned i meg nå var onde mennesker. Vel, de gjør meg kanskje heller ild-sint, noe som er på et helt annet stadiet enn irritert.
Hva gjør meg egentlig irritert?
jo, det var denne her kjærligheten som aldri funker. Men den irriterer meg bare når det står på som værst.
Folk som ikke kaster søppel i søppeldunken, irriterer meg. Og folk som ser at de ikke treffer, men lar vær å plukke opp. Om de er redde for basiller av noe slag eller hva de tenker, det vet ikke jeg. Plukk nå opp etter deg!
Og folk som bare går ifra klær som ligger på butikk gulvet, som de selv var skyldige i at falt ned.
Folk som disser andre, er slemme osv, de irriterer meg mest av alt.

Hvorfor kan ikke alle bare være snille? Mot hverandre og mot jorden??
Jeg blir irritert jeg.

Og jeg kjente jeg ble litt mer irritert når jeg gikk inn i meg selv for å finne hva jeg irriterer meg over.

Rot på kjøkkenet er irriterende.
Melkintolerans er irriterende.
Og det irriterer meg at noen ord aldri blir grammatisk rett oppi hodet mitt. Det finnes alltid noen ord jeg aldri skriver riktig. Og er jeg dust, fordi jeg bryr meg om at andre antageligvis bryr seg om det. Irriterende.

Ordet i seg selv er faktisk MEGET irriterende=)