Dreams come true.

USA, drømmenes land. Det har jeg erfart iallfall to ganger. Usa er et fantastisk land, som jeg lett kunne flyttet til. Tror jeg.

Til vinteren er det to år siden sist jeg var i Usa. Og jammen skal jeg ikke dit til jul=) Billettene ble bestilt igår. Fra 10desember til julaften, skal jeg være sammen med Jamie. For første gang skal jeg treffe henne på hennes beitemarker. Hun har vært mye på besøk hos meg, her i Norge. Jeg gleder meg til å endelig møte henne i hennes hjemland. Og være den fremmede.

Jeg elsker å være fremmed. Iallfall til en viss grad. Nytt sted, nye folk og ikke minst, en ny start, iallfall for en liten stund! Jeg tror alle har godt av nye starter innimellom.

Slik er det med tilgivelsen. Uten at det egentlig går særlig opp for meg, får jeg en ny start hver dag. Kanskje ikke med folk jeg har kjent lenge, men inni meg. I forhold til den personen som betyr mest for meg. Jeg får alltid sjansen til å starte om igjen, viss jeg har bæsja på leggen. Gud er jammen meg god. Jeg fatter ikke at det går ann å være så god som han.

Drømmer blir sanne. Drømmer om en ny start, et evig liv og en evig fred.
De blir alle sanne i han som ga oss drømmene og Livet. All ære til Jesus.

"Tiden leger alle sår."

Jeg vet ikke helt om jeg er enig.

Greit nok begynner såret jeg fikk i Latvia, å gro.
Sånn fysisk sett så leger tiden alle sår.
Vi får jo arr, men det slutter (forhåpentligvis) å verke etter en stund.

Men så finnes det ikke bare fysiske sår.
Som vi så i forrige innlegg så finnes det både en
fysisk og en psykisk del av mennesket.
Jeg har noen indre sår. De vil aldri gro, de slutter ikke å verke.
Det irriterer meg. Sårerne legger en demper på livet.

Nå er det ikke sånn et det er en nær døden følelse(jo kanskje litt),
jeg har jo i teorien et fantastisk liv.
- Mor og far som er sammen, som bryr seg om meg, mine søstre og hverandre.
- Venner!
- Mat.
- Klær.
- Skole.
og det som betyr mest av alt, Jesus.

Jeg kunne ramset opp mye mer, for jeg liker lister.
Men jeg skal unngå det nå.
Poenget er at jeg har det så bra!
Og det finnes så mye godt rundt meg.

Det er vel slik at det alltid vil være noen sår der, som ikke vil gro.
Trikset er å ikke la sårene legge altfor stor demper.

Da går vi glipp av alt det gode.

Dø hardt.

Tenk om mennesket generelt var som Bruce Willis, i Die Hard filmene. Udødelige? Kanskje noen virkelig er det?
Guds barn er.

Tenk alt han har overlevd.Både fysisk og psykisk.
Når jeg tenker meg om, er det vel endel mirakler ute å går i verden.
For å smøre på, så er vi vell alle mirakel-barn på et eller annet vis. Vi burde alle takke vår kjære mor.=) (Takk, mor!))

Jeg har selv hatt et par seriøse "nær døden" opplevelser.
Både fysisk og psykisk.
Fysisk: i form av nesten-drukning og dratt bort fra veien, snirtet av en bil. Dere kan takke min kjære far i begge situasjoner. Han dro meg opp fra vannet og bort fra veien akkuratt tidsnok.
Psykisk: i form av hjertesorg. Både for venner som velger bort Gud, og ting som ikke gikk som de skulle med kjærligheten. Hjertet blir på en måte vridd og en vil bare dø. Vi har vel kjent hjertesmerten noen og enhver.

Men her sitter jeg den dag idag, og puster jevnt og trutt, og har stort sett et strålende liv. Gud løfter meg opp igjen, fall etter fall og leger hjertet.

Den gangen det blir min tur å forlate verden, den dagen Gud har satt for meg; skal jeg reise meg, for siste gang.
Jeg kommer aldri til å dø hardt, for jeg skal leve evig.

Mission Possible!

Når Gud er med, er ingenting umuligt. Ingen oppdrag, om de skulle vær enn så harde, er umulig å gjennomfør med Gud på laget! Gud den allmektige har hele roen, og tar vi han med i alt vi gjør, kan vi få den roen. Gud har gitt oss makt til å flytte fjell. Om vi bare tror. Vi er blitt sendt ut som hans disipler, og har fått makt til å helbrede.

De tre siste ukene har jeg vært på noe som heter Mission Adventures. Det blir arrangert av en tverrkirkelig organisasjon som heter Ungdom i Oppdrag.
Hver sommer samles det flere ungdomsgrupper sammen, for å reise ut på en 10 dagers misjonsreise.
Jeg var sammen med en gjeng fra Filadelfia, Ålesund. Det var en helt fantastisk gjeng med mennesker!=) ble så glad de alle sammen.


Vi fikk være på lag med Gud, og gjøre en forskjell i byen Akniste i Latvia.
Vi besøkte familier som vi ga mat og forbønn. Vi besøkte et mentallsykehus, og vi bygget en lekeplass.=) Mennesker ble forandret, vi ble forandret, og Gud er fortsatt den samme store Kongen. Det fikk vi oppleve om og om igjen!

Gud er i dag og i går den samme, fra nå og til Evig tid!!

Regn.

De aller fleste begynner å få et dårlig forhold til regn "these days".
Jeg skal gjennom et dikt, som vanlig, prøve å finne frem til min følelser for regnet.

Regn.
Her inne sitter jeg,
regnet kan ikke treffe meg.
I vinduet oppfor mitt hodet faller dråpene ned,
alt jeg kjenner er varme og fred.

Regnet rensker opp og gjør jorden ren,
jorden kan gi grøde med regnet som venn.
Slik føles det inne i meg,
Gud er regnet som rensker opp i en fei.

Regnet i mine øyne, er flott,
med regn ute og "inni", har jeg det godt.=)

Og husk folkens: Ikke dårlig vær, bare dårlige klær.=)

Tone

Et dikt dedikert til Tone. Tirsdagsnatt. Kl 0109.

Tone er ei noen kone.
Men finnes det en prins der ute,
sier jeg ikke nei takk til en krone.

Prins av Kongen med stor K er det jeg vil ha,
er du ei KONGs sønn, kan du drite og dra.
hehe, nei, den var stygg og fæl,
men om natten er jeg uten sensurert mæl(e).

Det er morsomt hvordan natten påvirker oss,
bare se på mitt tull og bås, eller vås.
Natten bringer frem de rareste tanker,
og for merkelige ting, hjerte banker.

Natten er sannhetens og usensurens tid,
mye som blir sagt, burde aldri sluppet fri.

Så handlet ikke dette diktet så mye om Tone da,
men det er vel akkuratt samma hva.
Men nå jeg ser tilbake på mine vers i dette dikt,
ser jeg at det handler om min fremtid på sikt.

Who`s down?

God's got an army Not afraid to fight.
Soldiers of the Cross, children of the light.
Warriors of righteousness,with healing in their hands.
God's got an army,marching through the land.

-Carman