Saturday, August 18, 2007

Dø hardt.

Tenk om mennesket generelt var som Bruce Willis, i Die Hard filmene. Udødelige? Kanskje noen virkelig er det?
Guds barn er.

Tenk alt han har overlevd.Både fysisk og psykisk.
Når jeg tenker meg om, er det vel endel mirakler ute å går i verden.
For å smøre på, så er vi vell alle mirakel-barn på et eller annet vis. Vi burde alle takke vår kjære mor.=) (Takk, mor!))

Jeg har selv hatt et par seriøse "nær døden" opplevelser.
Både fysisk og psykisk.
Fysisk: i form av nesten-drukning og dratt bort fra veien, snirtet av en bil. Dere kan takke min kjære far i begge situasjoner. Han dro meg opp fra vannet og bort fra veien akkuratt tidsnok.
Psykisk: i form av hjertesorg. Både for venner som velger bort Gud, og ting som ikke gikk som de skulle med kjærligheten. Hjertet blir på en måte vridd og en vil bare dø. Vi har vel kjent hjertesmerten noen og enhver.

Men her sitter jeg den dag idag, og puster jevnt og trutt, og har stort sett et strålende liv. Gud løfter meg opp igjen, fall etter fall og leger hjertet.

Den gangen det blir min tur å forlate verden, den dagen Gud har satt for meg; skal jeg reise meg, for siste gang.
Jeg kommer aldri til å dø hardt, for jeg skal leve evig.

4 comments:

totliii said...

fortell meir om å bli "snirtet" av ein bil.

trallalalala... said...

E so godt å lese blogge din Tone!! Håpe du he d flott i Oslo.. men ikkje so godt at du ikkje kjeme å besøke dine gamle trakte! D Må du jere.. ikkje et spørsmål en gong, men en ordre!!:)
Ha en strålande dag jentå mi!
Gode klemma frå tralala;)

Asbjørn said...

Du burde hatt en fast spalte eller nokke i et kristent blad. Det e jo reine andaktene du skriver her inne:)

Hetlebakkjen said...

Send blogginleggene dine te Dagen...