Skinnjakke fra Gud?!=)

Forrige helg var jeg i London. De frivillige voksenlederene i Pluss(ungdomsarbeid i Nittedal) ble velsignet med en tur, som takk for de vi bidrar med i arbeidet! Den ene dagen gikk jeg nedover Oxfordstreet sammen med to av jentene. Vi gikk forbi en butikk med skinnjakker og diverse. Utenfor så jeg en kjempestilig skinnjakke på en prøvedukke. Kan jeg ta meg råd til denne? Har jeg plass i håndbagasjen? Det endet på ett nei. Jeg har en skinnjakke fra før av, og kjøpe en til ville vært unødvendig. Dagen etterpå hadde noen av de andre jeg reiste sammen med også vært i Oxfordstreet. Og hun ene kom gående i skinnjakken jeg hadde sett på! Jeg nevnte det for henne, at jeg også hadde sett på den. Vi hadde nylig blitt kjent på denne turen, og fant fort tonen. Vi tullet mye om jakken, og at vi kunne ha den annenhver uke=) Turen kom til en slutt, jeg reiste hjem uten en skinnjakke, men med en ny vennine!=) Det var hyggelig. Men, historien slutter ikke der. En uke etter, fant kjæresten min en pose hengende på døren. Oppi den lå det ett kort: Kjære Tone, her er en påskegave! Hun ville gi meg skinnjakken!! Vi hadde kjent hverandre fire dager, og hun ville gi meg en dyr skinnjakke! Jeg er enormt rørt og takknemlig. Og temmelig overbevist at den kom fra Gud=)Amen

Mitt liv - mitt vitnesbryd

Jeg har tenkt endel på vitnesbyrd i det siste. På mange av vitnemøtene jeg har vært på, er det mange som starter slik “ Jeg har vært kristen hele livet, men har ikke opplevd noe skriften på veggen...men jeg vil gjerne si noe...” osv. Typisk en dårlig unskyldning før det de har å si. Men det har slått meg i det siste. Er ikke et langvarig kristneliv et vitnesbyrd i seg selv? At noen ønsker å være kristne helt fra barneårene av UTEN skriften på veggen? For meg er nesten dette større en mange mirakler. At noen ønsker å være kristen, at noen lever et helt liv for Gud på grunn av alle de små tingene han gjør, ikke på grunn av den ene store hendelsen.

Selv vet jeg at alle de små tingene har gitt meg en grunn til å vite at det finnes en Gud. Mitt liv som kristen, uansett livssituasjon, er mitt vitnesbyrd.

Tante Tone!

Jeg har blitt tante til et mirakel barn! To måneder for tidlig kom en liten, men meget sterk jente til verden! Det nydeligste vesen du kan tenke deg!
Fikk masse tid sammen med henne i julen.
Et fantastisk miRakel=)

Hvem er du?

Evighetens opphav.
Veien hjem.
Livet som gir liv.

Jeg er "in awe". Tenk at jeg får være ditt barn. Tenk at jeg er så velsginet, og får ha det så godt!
Takk for nåden. Takk for kjærlighet som renner over. Hjelp meg til å gi videre!

Fredens frodige have, her kommer jeg!

Hver gang jeg ser dere...

- vet jeg at det er rett det jeg driver med!

Gud har gitt med et stort hjerte for ungdommer, særlig konfirmanter! Igår og idag har det vært konfirmasjon for konfirmanter jeg har vært sammen med siden jul. Og vi var på leir sammen i sommer også! Det har vært to veldig fine dager med flotte gudstjenester og mange herlige ungdommer!

Dont let them say...

.. you aint beautiful!

Et hett samtaletema i det siste har vært om utseende og personlighet, og hvordan disse to preger hvordan vi føler oss. Det vi har kommet frem til er at vi, kanskje mest jenter?, trenger å høre at vi er fine iblandt. Det er flott å høre hvor snill en er, eller hvor flink en er til å synge. Men jeg tror mennesker trenger et mangfold i komplimentene de får. Blir det balanse i komplimentene, blir det kanskje balanse mellom hvordan en ser ut og hvordan en er. Og selvtilliten kan øke med sikkerhet i både hvordan en ser ut og hvordan en er! Det høres overfladisk ut, og alle sier det indre teller, det er jo helt klart, men det betyr ikke at vi ikke trenger komplimentere hverandre på hvordan vi ser ut, positivt! Det er jo tross alt endel av oss, vi er jo både kropp og sjel! Eller?

Crazy insane, or insane crazy?

Det har skjedd så masse i det siste at alt går egentlig helt rundt, og livet kjennes helt surrealistisk ut. Jeg har hatt en fantastisk ferie i Canada, eller Canadia som jeg foretrekker å si=) mye morsommere slik.

Jeg har blitt inspirert i Canadia. Til å søke Gud, til å være mer vennlig, mer høflig, mer ekte og mindre redd for å være alt dette og meg selv. Menneskene jeg møtte der var helt fantastiske. De var vennlige, ekte, omtenksomme, hjelpsomme og enormt morsomme og kjekke å henge med!

Jeg skulle ønske jeg kunne fryse den siste helgen. Den ville jeg ikke skulle slutte, jeg ville ikke dra fra disse menneskene som jeg kanskje ikke ser igjen! Jeg kan bare håpe og ønske at vi kan møtes igjen!

Jeg har blitt så oppmuntret i kropp og sjel, at det er bare helt vidunderlig!

My best friend got married!!

Flaut lenge siden sist post! Har visst ikke hatt noe vettug å skrive. Eller behov.

Men nå vil jeg da bare informere at min beste venninne har giftet seg!
Det var en fantastisk dag, og jeg er enormt stolt over rollen som forlover! (Den er et enormt kompliment for enhver som innhaver den)



Dagen var nydelig,
været var nydelig,
Hanne og Sierra var nydelige.
Gud er fantastisk!

Vil DU komme igjen?

Jeg leste en interessant tekst her om dagen. Vedkommende skrev om mennesker som drar steder, for eksempel, en restaurant. Liker du maten drar du dit igjen, liker du den ikke drar du et annet sted. Og slik skrev han det kunne være med kirken også. Forskjellen er bare den at folk som ikke ønsker å komme igjen i kirken, ikke drar til andre kirker. Hva kan vi kristne gjøre for at mennesker skal komme igjen? Hvordan kan vi skape et fellesskap i kirken som gjør at mennesker ønsker å komme igjen?
Jeg har ingen svar, men det var en oppsiktsvekkende tanke som vi alle kanskje bør tenke over. Uansett i hvilket fellesskap vi er i, og i den individuelles liv. Hva kan jeg gjøre, i mitt liv, for at venner skal ville komme igjen? Hva kan jeg gjøre for at mennesker skal bli og trivs?

I`m safe, up high...

.. nothing can touch me.

Vel, jeg er ikke akkurat up high, i ordets rette forstand. Jeg står fortsatt på bakken. Men i Jesu gode omsorg er jeg alltid ”safe up high”, og da kan ingenting røre meg. Jeg er Guds barn, det gjør andre sjanseløse.

Fint å tenke på=)

Hanne!

Nå i kveld har jeg tenkt mye på Hanne.

Hanne har vært min bestevenn så lenge jeg kan huske. Vi har gjort alt tenkelig i våre barndomsår, til tider uadskillelige til tider ikke. Alltid bestevenner. Alltid har vi vært der for hverandre. Alltid har vi kjent hverandre. Vi er så godt som familie, og det er en fantastisk følelse! Og begge to er døtre av kongenes konge, så det er jo helt topp!

Hanne skal gifte seg til sommeren! Det er helt konge og jeg er kjempe lykkelig på hennes vegne!
Hun har funnet seg en som hun er lykkelig sammen med, og alt jeg ønsker er at hun skal ha det godt! Jeg skal være forlover og det er helt sjefs=) Såå æret for å ha fått den oppgaven!

her er vi:

Troens himmel.

I det siste har jeg pratet med en veldig brennende kristen. Han stiller meg mange spørsmål rundt min tro og mitt kristenliv. Han stiller tankevekkende og spennende spørsmål, og er åpen og engasjert når jeg spør igjen.
Han spurte med hvordan troens himmel var i mitt liv for tiden. Skyet eller klar. Jeg synes det var et fint spørsmål, som ga meg et fint bilde oppi hodet.
Jeg svarte at himmelen var klar. Og når jeg tenker meg mer om, er den kanskje klar slik som midt på natten. Med mange stjerner. En slik himmel er helt fantastisk. Og det er slik jeg føler nå. Gud gir meg en fantastisk himmel med masse lyspunkt=) amen.

Mat!!!!=)

Jeg er GLAD i mat. Ingen nyhet der sier du? Nei, kanskje ikke.

Men det er jo flott uansett om alle vet det eller ikke!

Øyet vil som regel ha mer en magen, det er litt dumt. For øyet kan spise og spise, men magen stakkars, den blir full. I kveld, feks, så var ikke øyet og magen samkjørt. Mens magen fortsatt var proppfull, ønsket øyet mer. Og det fikk det=) Noen ganger vinner magen, og noen ganger øyet. =)

Tenk at jeg ikke har blogget om mat før da... steike.

blide nr 1. Nydelig taco, intatt på Hana hos Anette.

blide nr 2. Pasta og pesto med diverse salat, intatt på min 24års dag.

blide nr 3. Pastasalat med reker, intatt i Sandnes på pastabakeriet.

bilde nr 4. Pasta med pesto, intatt på min 24års dag på Mama rosa!

ps. det kan virke som jeg er veldig glad i pasta og pesto, men jeg sier ikke neitakk til en biff med noen kokte poteter til! mmm

Livet.

Så var det dette livet da. Som alltid er der. Som enten går for sent, eller for fort. Som regel går det skremmende fort. Iallefall når jeg ser tilbake på det som har vært. Det skremmer meg litt noen ganger, og noen ganger blir jeg lettet. Lettet fordi da vet jeg at jeg ikke kommer til å kjede meg iallefall, eller bli livslei fordi livet varer så usigelig lenge!
Det er skremmende å tenke på at det en dag er over. Hva ønsker jeg med livet mitt egentlig? Kommer jeg noen gang til å få orden på det? Det jeg vet at jeg ikke kan ta noe for gitt, at jeg må ta meg tid til å leve livet. Ikke bare tenke over det, men leve det!

24 år!

Da var jeg blitt gammel. Min mor sa at jeg var blitt "ung-voksen", når hun ringte i dag. Jeg vet ikke helt om jeg liker å bli kalt for ung voksen. Jeg føler meg fortsatt bare ung=) Alderen krever sitt, om ikke fysisk, så iallefall psykisk! Forventningspress og slikt, til at jeg skal oppføre meg slik alderen tilsier... Men hvordan skal jeg egentlig være når jeg er 24?


Jeg tror jeg bare vil fortsette å være meg=) Bare 1 år eldre enn før=)

(på bildet: Iført dagens første gave. Hjemmestrikket pulsvarmere fra Tone Iren. Tusen takk. Di va sjef!)

Gratulera med morsdagen!

Mi gode gode mor!! Gla i deg!

I dag skal du.....

Off. Jeg skulle ikke gjort det jeg gjorde. Var det verdt å gi livet sitt for det som skjedde? Å, jeg skulle så gjerne ønske at jeg bare kunne spole tilbake det hele. Få det hele ugjort! Men det går jo ikke nå, og jeg må ta den straffen jeg fortjener!

Off. Det er så varmt her. Og så alle disse menneskene. Jeg er både skamfull og redd. Og der har du han der ja... han har jeg møtt på før. Han skal nok få den samme straffen som meg. Vi har fortjent det.

Men, vent litt. Der er det en til. Hva gjør HAN her? For alt jeg vet har ikke han gjort noe som er på langt nært så galt som de vi har gjort. Dette må være en feiltagelse. Og nå begynner han andre og rakke ned på han her som ikke har gjort noe. Hvorfor gjør han det? Aner han ikke hvem han prater til? Det er nå jeg har sjansen. Sjansen til å vise at jeg virkelig angrer det jeg har gjort. Og vise at jeg vet jeg fortjener denne straffen:

«Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (lukas 23, 42-43)

I trance.

Dagene flyr forbi. Jeg prøver å få ting gjort. Jeg prøver å få til en grei døgnrytme. Konstant sliten og trøtt. Jeg får ikke nok tid. Jeg får ikke tid til å slappe av, utenom når jeg sover. Jeg krever for mye av meg selv. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men tiden strekker ikke til.

Dagene flyr forbi. Jeg får tingene gjort. Døgnrytmen sliter jeg med. Konstant i aktivitet. Jeg får ikke nok tid. Jeg tar meg ikke nok tid, til å slappe av, til å være sammen med Herren. Det kreves mye av meg. Det er så mye jeg ønsker å gjøre, men det sliter meg ut.

Dagene flyr forbi. Tingene jeg gjør er det jeg vil gjøre. Døgnet strekker ikke til. Konstant sosial. Jeg burde ta meg tid. Tid til å være for meg selv, og til å være sammen med Herren. Det kreves ikke mer av meg enn jeg kan klare. Det er godt jeg fortsatt har et ønske og en brann, det skal slite, for jeg får så mye igjen for det!

Uten noen å dele med!

Hva hadde all verdens glede vært om vi ikke hadde noen å dele med`?

Før jeg kom tilbake fra juleferie, fikk jeg tilbake resultat på en fagoppgave, som tilsvarer eksamen, i et fag. Det var en B. Og jeg var strålende fornøyd og i lykkerus. Resultatet sjekket jeg på natten. Jeg hadde nettopp komt hjem for kvelden, mor og far sov. Jeg hadde ingen å dele med der og da. Jeg hadde så mye glede inni meg. Hvem skulle jeg si det til? Jeg måtte vente til neste dag! Det var nesten ikke til å holde ut!

Jeg ble minnet på dette i går. Vi er så enormt heldig som har noen å dele gleder med. Og sorger for øvrig. Bare å kunne dele. Det er fint. Det er fint for alle som tar del i delingen på noe vis. Delingen sier meg noen om at vi er ment til å være i felleskap med andre. Vi er ment til å ha noen å dele med. Ikke bare en god karakter. Men alle de sider av livet en ønsker å dele. Alle livets perspektiv.

Takk for at du er der, slik jeg kan dele.

Heldig!

Det er to mennesker i mitt liv, som særskilt skiller seg fra alle de andre.
To mennesker som virkelig viser sin omtanke og omsorg for meg. De er der alltid, tilstedeværende og interessert. De drysser over meg med gode ord som viser at de er glad i meg og stolte av meg. Og jammen er det omvendt også. Det er ingen jeg er så glad i som disse to.

To mennesker som peker på Jesus, med slik om de er. De gir mulighet til å forstår mer av hva Jesus sa. De gjør det ikke vanskelig for meg å forstå hva kjærlighet er, hva det vil si at Gud er en kjærlig far, med omsorg som en mor.

Takk.