Mennesker.

Her om dagen hadde jeg en samtale med min kompis. Det ble vel kanskje heller en monolog fra hans side. Han hadde stått opp på feil fot. Han var sur. Og han hadde funnet ut at mennesker var noe håpløse vesner. Han likte ikke mennesker. Bare forloveden sin. Det var et fint menneske. En kan jo spørre seg hvorfor han ville henge med meg og de andre ungdomene en hel kveld, etter å ha kommet med slike utsagn.

Jeg bare ristet på hodet. Fordi jeg forsto ikke hvor alt dette kunne komme fra. Men det er nok fordi at de menneskene jeg omgås med, er verdens mest fantastiske mennesker. Jeg blir bare mer og mer glad i de rundt meg for hver dag som går. Alle har noe ved seg som gir meg glede, og som bygger meg opp. Men så er det jo ikke en overaskelse da, at jeg er et sosialt vesen. Og det er deilig. Mennesker er digg. Venner er digg.

Steike han er dyktig han der, Gud. Tenk å kunne skape så mange forskjellige mennesker, som alle er så bra på sin måte! Det er det som kalles SKILLS!