Skinnjakke fra Gud?!=)

Forrige helg var jeg i London. De frivillige voksenlederene i Pluss(ungdomsarbeid i Nittedal) ble velsignet med en tur, som takk for de vi bidrar med i arbeidet! Den ene dagen gikk jeg nedover Oxfordstreet sammen med to av jentene. Vi gikk forbi en butikk med skinnjakker og diverse. Utenfor så jeg en kjempestilig skinnjakke på en prøvedukke. Kan jeg ta meg råd til denne? Har jeg plass i håndbagasjen? Det endet på ett nei. Jeg har en skinnjakke fra før av, og kjøpe en til ville vært unødvendig. Dagen etterpå hadde noen av de andre jeg reiste sammen med også vært i Oxfordstreet. Og hun ene kom gående i skinnjakken jeg hadde sett på! Jeg nevnte det for henne, at jeg også hadde sett på den. Vi hadde nylig blitt kjent på denne turen, og fant fort tonen. Vi tullet mye om jakken, og at vi kunne ha den annenhver uke=) Turen kom til en slutt, jeg reiste hjem uten en skinnjakke, men med en ny vennine!=) Det var hyggelig. Men, historien slutter ikke der. En uke etter, fant kjæresten min en pose hengende på døren. Oppi den lå det ett kort: Kjære Tone, her er en påskegave! Hun ville gi meg skinnjakken!! Vi hadde kjent hverandre fire dager, og hun ville gi meg en dyr skinnjakke! Jeg er enormt rørt og takknemlig. Og temmelig overbevist at den kom fra Gud=)Amen

Mitt liv - mitt vitnesbryd

Jeg har tenkt endel på vitnesbyrd i det siste. På mange av vitnemøtene jeg har vært på, er det mange som starter slik “ Jeg har vært kristen hele livet, men har ikke opplevd noe skriften på veggen...men jeg vil gjerne si noe...” osv. Typisk en dårlig unskyldning før det de har å si. Men det har slått meg i det siste. Er ikke et langvarig kristneliv et vitnesbyrd i seg selv? At noen ønsker å være kristne helt fra barneårene av UTEN skriften på veggen? For meg er nesten dette større en mange mirakler. At noen ønsker å være kristen, at noen lever et helt liv for Gud på grunn av alle de små tingene han gjør, ikke på grunn av den ene store hendelsen.

Selv vet jeg at alle de små tingene har gitt meg en grunn til å vite at det finnes en Gud. Mitt liv som kristen, uansett livssituasjon, er mitt vitnesbyrd.

Tante Tone!

Jeg har blitt tante til et mirakel barn! To måneder for tidlig kom en liten, men meget sterk jente til verden! Det nydeligste vesen du kan tenke deg!
Fikk masse tid sammen med henne i julen.
Et fantastisk miRakel=)

Hvem er du?

Evighetens opphav.
Veien hjem.
Livet som gir liv.

Jeg er "in awe". Tenk at jeg får være ditt barn. Tenk at jeg er så velsginet, og får ha det så godt!
Takk for nåden. Takk for kjærlighet som renner over. Hjelp meg til å gi videre!

Fredens frodige have, her kommer jeg!

Hver gang jeg ser dere...

- vet jeg at det er rett det jeg driver med!

Gud har gitt med et stort hjerte for ungdommer, særlig konfirmanter! Igår og idag har det vært konfirmasjon for konfirmanter jeg har vært sammen med siden jul. Og vi var på leir sammen i sommer også! Det har vært to veldig fine dager med flotte gudstjenester og mange herlige ungdommer!

Dont let them say...

.. you aint beautiful!

Et hett samtaletema i det siste har vært om utseende og personlighet, og hvordan disse to preger hvordan vi føler oss. Det vi har kommet frem til er at vi, kanskje mest jenter?, trenger å høre at vi er fine iblandt. Det er flott å høre hvor snill en er, eller hvor flink en er til å synge. Men jeg tror mennesker trenger et mangfold i komplimentene de får. Blir det balanse i komplimentene, blir det kanskje balanse mellom hvordan en ser ut og hvordan en er. Og selvtilliten kan øke med sikkerhet i både hvordan en ser ut og hvordan en er! Det høres overfladisk ut, og alle sier det indre teller, det er jo helt klart, men det betyr ikke at vi ikke trenger komplimentere hverandre på hvordan vi ser ut, positivt! Det er jo tross alt endel av oss, vi er jo både kropp og sjel! Eller?

Crazy insane, or insane crazy?

Det har skjedd så masse i det siste at alt går egentlig helt rundt, og livet kjennes helt surrealistisk ut. Jeg har hatt en fantastisk ferie i Canada, eller Canadia som jeg foretrekker å si=) mye morsommere slik.

Jeg har blitt inspirert i Canadia. Til å søke Gud, til å være mer vennlig, mer høflig, mer ekte og mindre redd for å være alt dette og meg selv. Menneskene jeg møtte der var helt fantastiske. De var vennlige, ekte, omtenksomme, hjelpsomme og enormt morsomme og kjekke å henge med!

Jeg skulle ønske jeg kunne fryse den siste helgen. Den ville jeg ikke skulle slutte, jeg ville ikke dra fra disse menneskene som jeg kanskje ikke ser igjen! Jeg kan bare håpe og ønske at vi kan møtes igjen!

Jeg har blitt så oppmuntret i kropp og sjel, at det er bare helt vidunderlig!