Jeg har tenkt endel på vitnesbyrd i det siste. På mange av vitnemøtene jeg har vært på, er det mange som starter slik “ Jeg har vært kristen hele livet, men har ikke opplevd noe skriften på veggen...men jeg vil gjerne si noe...” osv. Typisk en dårlig unskyldning før det de har å si. Men det har slått meg i det siste. Er ikke et langvarig kristneliv et vitnesbyrd i seg selv? At noen ønsker å være kristne helt fra barneårene av UTEN skriften på veggen? For meg er nesten dette større en mange mirakler. At noen ønsker å være kristen, at noen lever et helt liv for Gud på grunn av alle de små tingene han gjør, ikke på grunn av den ene store hendelsen.
Selv vet jeg at alle de små tingene har gitt meg en grunn til å vite at det finnes en Gud. Mitt liv som kristen, uansett livssituasjon, er mitt vitnesbyrd.
