"Tiden leger alle sår."

Jeg vet ikke helt om jeg er enig.

Greit nok begynner såret jeg fikk i Latvia, å gro.
Sånn fysisk sett så leger tiden alle sår.
Vi får jo arr, men det slutter (forhåpentligvis) å verke etter en stund.

Men så finnes det ikke bare fysiske sår.
Som vi så i forrige innlegg så finnes det både en
fysisk og en psykisk del av mennesket.
Jeg har noen indre sår. De vil aldri gro, de slutter ikke å verke.
Det irriterer meg. Sårerne legger en demper på livet.

Nå er det ikke sånn et det er en nær døden følelse(jo kanskje litt),
jeg har jo i teorien et fantastisk liv.
- Mor og far som er sammen, som bryr seg om meg, mine søstre og hverandre.
- Venner!
- Mat.
- Klær.
- Skole.
og det som betyr mest av alt, Jesus.

Jeg kunne ramset opp mye mer, for jeg liker lister.
Men jeg skal unngå det nå.
Poenget er at jeg har det så bra!
Og det finnes så mye godt rundt meg.

Det er vel slik at det alltid vil være noen sår der, som ikke vil gro.
Trikset er å ikke la sårene legge altfor stor demper.

Da går vi glipp av alt det gode.

Dø hardt.

Tenk om mennesket generelt var som Bruce Willis, i Die Hard filmene. Udødelige? Kanskje noen virkelig er det?
Guds barn er.

Tenk alt han har overlevd.Både fysisk og psykisk.
Når jeg tenker meg om, er det vel endel mirakler ute å går i verden.
For å smøre på, så er vi vell alle mirakel-barn på et eller annet vis. Vi burde alle takke vår kjære mor.=) (Takk, mor!))

Jeg har selv hatt et par seriøse "nær døden" opplevelser.
Både fysisk og psykisk.
Fysisk: i form av nesten-drukning og dratt bort fra veien, snirtet av en bil. Dere kan takke min kjære far i begge situasjoner. Han dro meg opp fra vannet og bort fra veien akkuratt tidsnok.
Psykisk: i form av hjertesorg. Både for venner som velger bort Gud, og ting som ikke gikk som de skulle med kjærligheten. Hjertet blir på en måte vridd og en vil bare dø. Vi har vel kjent hjertesmerten noen og enhver.

Men her sitter jeg den dag idag, og puster jevnt og trutt, og har stort sett et strålende liv. Gud løfter meg opp igjen, fall etter fall og leger hjertet.

Den gangen det blir min tur å forlate verden, den dagen Gud har satt for meg; skal jeg reise meg, for siste gang.
Jeg kommer aldri til å dø hardt, for jeg skal leve evig.

Mission Possible!

Når Gud er med, er ingenting umuligt. Ingen oppdrag, om de skulle vær enn så harde, er umulig å gjennomfør med Gud på laget! Gud den allmektige har hele roen, og tar vi han med i alt vi gjør, kan vi få den roen. Gud har gitt oss makt til å flytte fjell. Om vi bare tror. Vi er blitt sendt ut som hans disipler, og har fått makt til å helbrede.

De tre siste ukene har jeg vært på noe som heter Mission Adventures. Det blir arrangert av en tverrkirkelig organisasjon som heter Ungdom i Oppdrag.
Hver sommer samles det flere ungdomsgrupper sammen, for å reise ut på en 10 dagers misjonsreise.
Jeg var sammen med en gjeng fra Filadelfia, Ålesund. Det var en helt fantastisk gjeng med mennesker!=) ble så glad de alle sammen.


Vi fikk være på lag med Gud, og gjøre en forskjell i byen Akniste i Latvia.
Vi besøkte familier som vi ga mat og forbønn. Vi besøkte et mentallsykehus, og vi bygget en lekeplass.=) Mennesker ble forandret, vi ble forandret, og Gud er fortsatt den samme store Kongen. Det fikk vi oppleve om og om igjen!

Gud er i dag og i går den samme, fra nå og til Evig tid!!